Det var på høy tid og et klokt valg av Artsdatabanken å begrave svartelisten. Denne listen har forårsaket stor forvirring og mange misforståelser. Jeg vil påstå at den har vært direkte skadelig i kampen for det biologiske mangfold, fordi absolutt alle begynte plutselig å bruke den som fasit for hva som var farlig og uønsket. Dette var selvfølgelig fullstendig feil, men så å si umulig å gjøre noe med når oppfattelsen om listen vel hadde festet seg.

Man kan håpe at arbeidet nå blir enklere. Tross alt, sekken med penger er begrenset og det kreves en målrettet holdning hvis vi skal få til noe som nytter. Det bør vi tørre selv om «føre var prinsippet» hemmer oss i frykten for at vi skal gjøre feil.

Vi bør tørre å plukke ut den håndfull med skadelige arter som ressursene skal legges på, og se bort fra de andre. Vi må nå også endelig ta til oss at norsk planteproduksjon er det biologiske mangfoldets viktigste venn og at tiltak bør konsentrere seg om å verne og å stimulere denne produksjon.

Navnebyttet til Fremmedartslisten er et konstruktivt steg i riktig retning. Ideelt burde listen har fått navnet «Artsdatabankens risikovurderinger» eller liknende. Fordi navnet Fremmedartslisten fortsetter å bidra til misforståelser.

Det ene er at det høres ut som om denne listen inneholder alle fremmede arter. Det gjør den på ingen måte. Definisjonen av fremmede lyder (litt forkortet): Fremmede arter er arter, underarter eller lavere taxa* som opptrer utenfor sitt naturlige utbredelsesområde. Altså en geografisk avgrensing.

Artsdatabanken arbeider etter en tidsavgrensning, og man vurderer kun de planter som har slått seg ned i Norge etter år 1800. De fremmede artene som kom til landet før år 1800, og de som bare er delvis hjemmehørende, finnes ikke på listen. Det er tvilsomt om de noensinne kommer å gjøre det. Til dette har man altfor lite kunnskap.

Den andre grunnen til at listen burde hete noe annet, er at ordet «fremmede» ikke er det samme som skadelig. Eller at de fremmede artene automatisk er forbundet med risiko fordi de kalles for fremmede.

Det finnes uendelig med eksempler på fremmede arter som er helt vanlige, helt harmløse, som er svært nyttige, som sparer samfunnet for store kostnader, som er sterkt ønsket osv. Eple, rips, hestekastanje, påskelilje, rabarbra, asparges, stikkelsbær, krokus, løytnantshjerte, persille, stemorsblomst. Alle er fremmede og listen er på ingen måte uttømmende. Norge ville bli fattige uten de fremmede og man bør ikke stigmatisere det man vil ha.

Men som sagt; å legge svartelisten død er fornuftig. Det store spørsmålet er hva som kommer å skje nå. Jeg har en innstendig bønn til alle som leser dette: Ikke la Fremmedartslisten bli en ny Svarteliste! Denne tid av forvirring må vi lege bak oss.

Vi har en forskrift om fremmede organismer å forholde oss til. I denne står hva som er forbudt og hva de profesjonelle som jobber med grønt må søke om. Det er dette vi skal følge, ikke risikokategoriene til Artsdatabanken. Fremmedartslisten er like lite som svartelisten en «ja eller nei»-liste. Den er et forsøk på å se 50 år inn i fremtiden og en liste forbundet med store kunnskapshull.

Så hva skal listen da brukes til? Den tidligere Svartelisten ble i 2014 brukt som grunnlag for hvilke arter som skulle vurderes videre til forskrift om fremmede organismer. Svartelisten var dessverre det eneste grunnlag man brukte da. Forhåpentligvis vil Svartelistens etterlengtede bortgang lede til at man endrer metoden til en mer helhetlig vurdering.

Fremmedartslisten kan være en pekepinn, men det å legge vekt ved de positive samfunnsgevinstene ved plantene er minst like viktig i prosessen. Og enda viktigere er å vektlegge erfaringer fra produsenter og forskningsmiljøer innenfor grønt. Det er disse som kjenner sortimentet best.

Skal forskrift om fremmede organismer holde tritt med Artsdatabankens vurderinger må den oppdateres så ofte som hvert 5. år. Dette kan ikke norske produsenter holde tritt med og dette må vi til enhver pris unngå. I forskriften heter det at det er et krav til vitenskapelig vurdering av artene. Kanskje er det derfor man har valgt å se bort fra den helhetlige vurderingsmetoden.

Erfaringene med svartelisten som nå forsvinner, og retningslinjene for Artsdatabankens risikovurderingsmodell, viser imidlertid med største tydelighet at Fremmedartslisten er langt fra vitenskap, selv om arbeidet er utført etter vitenskapelig metode.

Endelig er det håp om å få litt helhet og logikk inn i regelverket. La oss gripe sjansen.