Dette utløste et motsvar fra biologer og økologer, som oppfattet det som et angrep på deres kompetanse, og etterlyste en “ekspertbalanse”. En tilhørende Facebook-tekst beskrev prosessen fra en plantes oppdagelse i skogen til eventuell forbudsstatus. Noen poenger fortjener nyansering.

Hva menes med «alle fremmede arter»?

Det hevdes ofte at vi har nesten 2500 fremmede arter i Norge, og at disse er kartlagt og risikovurdert. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Fremmedartslisten omfatter et utvalg arter, begrenset til arter som har kommet til eller spred seg etter år 1800. Det må finnes en tydelig avgrensing for å vite hva som skal vurderes. Dette tidsskillet har imidlertid ikke noe med fremmed å gjøre, og kan gi tilfeldige utslag nettopp fordi det ikke åpner for skjønn.

For eksempel: Rødhyll, som sprer seg svært effektivt, kom til Norge på 1700-tallet, men ble først rapportert som spredt i 1870. Hadde noen registrert bare et eneste herbariebelegg før 1800, ville arten falt utenfor vurdering. På samme måte som skvallerkål. Hadde Artsdatabanken bestemt at syrin skulle fortsette å defineres som produksjonsart hadde den ikke blitt vurdert og vi ville ikke hatt en «syrindebatt».

Hva er egentlig «spredning»?

Begrepet “spredning” i dagligtale stemmer dårlig overens med risikomodellen som tar utgangspunkt i det som heter forekomstareal. Et forekomstareal refererer til en 4-km² stor rute. Hvis en plante er registrert i denne rute og sprer seg i lynfart innenfor ruten, har arten fremdeles kun et forekomstareal på 4 km².

Hvis man derimot finner én amerikamjølke nede ved Slottet i Oslo og deretter finner en til på Ekeberg, har den et forekomstareal på 8 km². Det dobbelte altså, selv om det bare handler om to planter.

Dette er naturligvis satt på spissen, men det er slik modellen fungerer. Så vi bør i grunn slutte å snakke om «spredning» når vi refererer til selve risikokategoriene i Fremmedartslisten.

Registreringsiver og feilkilder

Artsobservasjoner spiller en viktig rolle, men er også sårbar for feilkilder. Mange av registreringene kommer fra frivillige – med varierende grad av artskunnskap. Planter er lettere å registrere enn f.eks. mikroorganismer eller innsekter som kan gjemme seg, og dermed er det mange registreringer. Misidentifiseringer skjer, spesielt blant hageplanter som ofte er svært like i utseende.

Et eksempel: Feilidentifisering av barlind-artene Taxus baccata og T. x media skjer jevnlig. Mange observasjoner mangler foto, noe som gjør etterkontroll vanskelig – også for eksperter.

Konsekvenser av metoden

Dragehode er en sjelden planteart som fikk økt oppmerksomhet etter at det ble laget en handlingsplan i 2010. Dette ga en økning i registreringer fra 34 til 204 på ett år. Hvis man uten videre vurdering kjører data for arten gjennom GEIAA sitt dataprogram R-ekspansjon, ender arten i “potensielt høy risiko”

Dette skyldes at programmet ikke håndterer arter i nedgang. Dvs arter som er i nedgang skal ikke kjøres gjennom programmet.  Når en velger å gjøre det allikevel har man implisitt allerede bestemt at arten ekspanderer – selv om det kan handle om større registreringsinteresse.

Publisering og transparens

Metoden bak Fremmedartslisten er basert på et åpent rammeverk, opprinnelig utviklet av CBD og videreført av NINA, men metodens endringer blir innført før de er publisert. En kan mene det ikke betyr noe ettersom det handler om «justering av et rammeverk», men når 433 tidligere vurderte arter har endret kategori fra 2018 til 2023 kun på grunn av metodejusteringer og endringer i retningslinjer må en mene at det gjør det.

Det er ikke publiserte noen studier som vurderer hvorvidt metoden er formålstjenlig. Noe som også er viktig ettersom det er dette er avgjør om det er en nyttig modell.

Hvem er ekspertene

Artsdatabankens vurderingsgrupper består av biologer med fagspesifikke roller. Deres kompetanse er det ingen som bestrider, men det bør også være rom for flere faglige perspektiver. Ekspertise på hageplanter handler ikke bare om økologi og biologi, men også om praktisk erfaring, kunnskap om kultivarer, og bruk i grøntanlegg.

ILA ved NMBU har spesialkompetanse på grøntanleggsplanter og underviser i dette på universitetsnivå. Planteskoleprodusenter lever av å formere planter og har derfor inngående kunnskap om sitt sortiment.

Å vite hvordan planter fungerer i praksis, i jordsmonn, i klima og i bruk er avgjørende for en god totalvurdering.

Det handler ikke om å diskreditere noen – tvert imot – det handler om å få frem at ulike ekspertmiljøer har komplementær kunnskap. Hvis vi ønsker å beskytte det biologiske mangfoldet, må vi tørre å høre på flere stemmer. Det handler om å få et bedre beslutningsgrunnlag til beste for både naturen og samfunnet.